View RSS Feed

Marthe - NHI.no

Hvor lykkelig er du?

Rate this Entry
Jeg skal ikke prøve på å definere lykke selv. Det er et geléaktig begrep som lett glir vekk mellom fingrene og havner i bunken for flyktige og intime uttrykk. For kanskje er lykke den utopien vi aldri helt når fram til og dermed aldri klarer å definere. Uansett er det en krevende øvelse å jage lykken og kanskje er det derfor stadig flere forskere prøver å løse gåten: hva er lykke og hvordan finner vi den?

Ifølge poeten Inger Hagerup er lykke å gå på en setervei, være ung, forelsket og være full av uopplevd kjærlighet. Mens Einar Skjæraasen velger kjernefamilien når han beskriver lykke: «Åtte øyne i hverandre. Fire munner rundt et bord. Fire vegger kring en lykke: Vesla, Påsan, far og mor.»

Men nå viser ny, amerikansk forskning at lykke slett ikke er foreboldt de unge - snarere tvert om. I en studie fra Stony Brook University, viser forskerne hvordan lykken forandrer seg i løpet av livet, og at lykkenivået er lavest i 30- og 40-årene. Fra å være i gjennomsnitt helt ok lykkelig i begynnelsen av 20-årene, går det nedover og når den sørgelige u-dalen i 40-årene. Men så snur vinden og stiger fram til man er 80 år. En gjennomsnittlig 80-åring beskriver sitt lykkenivå som høyere enn en gjennomsnittlig 20-åring. Lykken er altså å være gammel.

Studien er publisert i Proceedings of the National Acadamy of Science og grundig omtalt i den danske avisen Politiken.
Den viser at yngre mennesker stresser mer, de bekymrer seg og er rett og slett mindre glade enn eldre mennesker. De amerikanske lykkeekspertene forklarer oppturen i menneskelivets høst med at nåtidens eldre blir eldre på en annen måte enn generasjonen før dem. De er sunnere, har drømmer og mål om å realisere seg selv. Dette kombineres med mindre stress, bedre tid til hvile og lavere krav til livet.

Skal jeg kort oppsummere det jeg har lært av lykkeforskningen, er det følgende: Barn gjør oss ikke nødvendigvis lykkeligere. Mer penger hjelper kun sjelden – i alle fall hvis man har nådd middelklassenivået. Derimot handler lykke om glede, engasjement og mening med livet. Et godt grunnhumør betyr mye, men ennå viktigere er det å ha et sosialt liv med venner. I tillegg: Fysisk form veier tungt sammen med å være frisk, klare å leve i nuet og glede seg over lykkelige stunder. Klisjeer ville aldri vært klisjeer om de ikke var sanne.

Sosiolog Emilia van Hauen sier til den danske avisen at den amerikanske forskningen på ingen måte er overraskende. Når mennesker blir eldre, forsvinner usikkerheten, følelsen av å strekke til kommer kanskje tilbake. I tillegg er det i dag lov å være seksuelle vesen også etter at man er blitt eldre. Svært mange over 60 år er fysisk aktive – og har både overskudd og tid til å trene.

Men kanskje ligger også noe av svarer i dette: Alder er bare et tall. Så lenge man ikke oppfatter seg som gammel, er det jo ikke rart at den selvbevisste mormoren smiler på vei hjem fra treningsturen. Hun har hatt god tid til å trene og gleder seg til å ta et glass rødvin og beskue de nyinnkjøpte hagemøblene (mormor har sørget for god pensjon). Hun har lastet ned en innspilling av Charlie Parker og skal lakkere tåneglene mens hun venter på at hennes nye venn skal banke på døra med takeawaysushi i veska. Sammen skal de nyte solnedgangen.
Stikkord: Ingen Rediger stikkord
Kategorier
Uncategorized

Comments

  1. Jørgen sin avatar
    Herlige refleksjoner Marthe.
    Det har alltid fascinert meg at Norge kommer så dårlig ut på lykkeundersøkelser. I en undersøkelse som ble gjennomført for noen år siden kom innbyggerne i Colombia og Vanuatu ut som de lykkeligste. Dette på tross av dårlig helsevesen, mye sykdom, fattigdom, dårlige livsutsikter osv. Norge var ikke blant topp 100 engang. "Å smile og vise glede har alltid vært en del av hvem vi er", forklarte innenriksministeren av Vanuatu mye av årsaken med. Er det så enkelt?
    Du inspirerte meg til å gå gjennom noen noveller jeg skrev for ca. ti år siden hvor det du skriver om her var tema i en av dem. Jeg ser det er ting jeg ville skrevet annerledes i dag, men lar det stå uendret her:

    Å leve
    Jeg tror jeg har sett 4 soloppganger i mitt liv. Selvfølgelig har jeg sett solen stå opp mange
    ganger på vei til jobb. Jeg har alltid vært tidlig oppe. Et arbeidsmenneske. Men bare 4 ganger
    har jeg sittet i fred og ro og nytt soloppgangen. Sett den. Jeg er 79 år og døende, slik de fleste
    på min alder er. Jeg kunne sett 10.000 soloppganger, medregnet overskyede dager, men jeg
    har sett 4. De andre 9.996 har jeg forbannet fordi jeg har fått solen i øynene. Jeg har rotet etter
    solbrillene og hatt ned solskjermen i bilen.

    Jeg har oppnådd mye i livet, men jeg har ikke levd. Jeg har en tung akademisk bakgrunn, men
    jeg har ikke tenkt. Jeg har jobbet. Jeg har skrytt av at jeg aldri har vært borte fra jobb. Det vil
    si at hver dag har jeg stått opp klokken 05.30. Lest avisen. Dusjet. Spist. Kledd på meg. Kjørt
    med solskjermen nede i 20 minutter. Sittet på en kontorstol i 8 timer. Kjørt hjem. Spist
    middag. Avvist de fleste sosiale invitasjoner fordi jeg har vært for sliten. Sett på tv. Spist
    kveldsmat. Lagt meg klokken 11.00. Hvordan kan noe så riktig og eksemplarisk føles så feil?
    Hvordan kan jeg være så bitter for en slik mønstertilværelse?

    Hjelpepleieren tar saftglasset mitt, spør om jeg vil ha mer. Jeg smiler svakt og rister lett på
    hodet. Hun er hyggelig. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg liker henne.
    Jeg hadde en kone. Vi skulle gjøre mye sammen. Reise. Skrive bok sammen. Bygge hytte. Gå
    på ski. Ta gitarkurs. Lære italiensk. Jeg snakker ikke italiensk. Jeg har jobbet. Selvfølgelig
    hadde vi mye fint sammen. Vi hadde ferier, helger. Men hverdagen besto av praktiske
    samtaler om hvordan neste dag skulle løses.
    Så hva husker jeg av det 79 år lange livet mitt? Jeg husker barndommen. Vi lekte. Oppdaget
    nye ting. Utforsket. Ble forelsket. Var nervøse. Jeg husker alt jeg gjorde for første gang. Jeg
    skulle gjort ting for første gang oftere.

    Tilstedeværelse. Det er det som har manglet. Jeg har vært der, men hodet mitt har hele tiden
    vært et annet sted. I fremtiden. Der jeg er nå. Nå kan jeg bare se bakover. Plutselig dukker det
    opp tilsynelatende uviktige minner om bestemte episoder. En forbipasserende. Et blikk. En
    setning. Ting en burde lagt merke til hvis en levde. Ting underbevisstheten har spart på for å
    hjelpe meg å leve litt. Jeg husker ikke én arbeidsdag. Kanskje den første, og noen episoder nå
    og da. Men etter hukommelsen min å dømme, så levde jeg fra jeg var fem til tjue. Deretter er det
    sporadiske minner. Noen ferier. Noen vakre øyeblikk med min kone. Alt det jeg gjerne skulle
    gjort mer av.

    Jeg skulle hatt barn. Vi bestemte oss for at vi skulle vente. Plutselig var det for sent. Vi kunne
    sikkert ordnet det med medisinsk hjelp, men vi ønsket ikke å være nesten 60 på første
    skoledag. Jeg trøstet meg med at jeg fikk konsentrert meg om jobben. Skjønt dette var ikke
    noe jeg var veldig trist for. Ikke før nå. Jeg har mye penger. Prøvde å bruke litt. Kjøpte meg
    en ny klokke for noen uker siden. Og noen nye klær. Det gjorde meg trist og minnet meg på
    hvor bortkastet livet mitt har vært.

    Jeg husker dagene her. Nå. Jeg har lært å leve. Jeg ser ikke soloppgangene fra rommet mitt,
    men jeg ser solen gå ned. Jeg har sett den gå ned hver kveld de siste to årene. Og er det
    overskyet, så ser jeg den gå ned da også. Jeg vanner plantene mine. Ser på innsektene. Går
    fine turer. Spiller gitar. Leser bøker. Er det fin bok, leser jeg den igjen. Tenker. Også savner
    jeg Margaret. Vi skulle ha levd sammen.
    Updated 16-06-2010 at 15:54 by Jørgen
  2. Marthe - NHI.no sin avatar
    Oi, det var en vakker novelle med mye innhold fra en ung mann. Å ikke våkne opp før man nesten er 80 - det kan vel med sikkerhet kalles skrekkscenarioet.
  3. Gjest sin avatar
    Oi, dette hørtes skummelt ut, men alikevel utrolig velkjent. Tror ikke dette er uvanlig dessverre! Alle skulle fått en slik påminnelse innimellom.
    Hilsen en som prøver å leve
  4. Merethe - NHI.no sin avatar
    Takk, Marthe for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg leser at jeg er på et skikkelig bunnivå hva lykke angår, men føler det heldigvis ikke slik. Jeg er langt mer lykkelig nå enn jeg var for ti år siden. Jeg er også mer sliten, men synes at jeg har et veldig godt liv. Samtidig er det hyggelige utsikter dersom det stemmer at livet ser ut til å bli enda bedre med årene!

    Jeg har også lest flere studier om at man ikke blir lykkeligere med barn. Både jeg og samboeren min har ofte undret oss over det. Jeg kan i hvertfall si at mitt liv er kraftig beriket etter at jeg fikk barn. Tiden strekker ikke alltid til, og huset ser ofte ut som et katastrofeområde. Men sånn er det vel for mange småbarnsfamilier? For min del har det at jeg har fått barn en stor del av skylden for at jeg nå er mye lykkeligere enn jeg var tidlig i 20-årene, og jeg er uendelig takknemlig for de skjønne barna jeg har fått.

    Jørgen - takk for en nydelig tankevekkende novelle. Jeg måtte bruke noen minutter på å samle meg etter å ha lest den.
Leave Comment Leave Comment